Monday, January 19, 2009

Karma Police: Tintin

Lately I have been reading in different places about the Belgian cartoon figure Tintin. It started with a notice I read about an american claming in the Time Magazine that Tintin had to be gay (cute little dog, living with another man etc.), then I accidently popped into the Tintin movie description on Imdb.com. There, many discussed which relevance Tintin has in America, and why an American should'nt make the movies about him (a triology has been planed and is to be directed by Steven Spielberg).



Classic picture of Tintin and his dog "Snowy"



I'm not gonna debate if Tintin is gay or not - the article is written by a man who lives in a country where all the superheroes are wearing tiny pastel colored tricots and live by themselves in caves - beacuse the argument is quite stupid, I will rather become a bit nostalgic because all this talking of Tintin makes me remember my childhood and how much I loved watching Tintin on saturdays and reading the comics.

Tintin was, and is still for me, a very European hero. Where his American (or Japanese) colleagues have the power to completly destroy their enemies and the wickeds offer total annihilation of the good, Tintin is more a down-to-earth type of guy (like Superman he is a journalist). His solutions and experiences are more realistic, he himself is more realistic. For example when Tintin goes to Shangai, he is not able, nor never tries, to toss out the occupation power (the Japanese) because it is simple impossible for him to do that on his own. But of course, he still has some "super powers". He does not carry a gun, but he shoots like an ace, he does not care about money (unlike his creator "Hergé") and in many of the albums the author shows capitalism in a bad light, like in the 1931 album "Tintin in America" where buisnessmen steals land from the indians because of an oil source on the land.

The Law that is mentioned on the left here was pushed trough by a very odd alliance consisting of jobless French cartoonists, Catholics and Communists. Their aim was to make the cartoons a bit more "nationalistic", but also to block comics from America.



Even though there has been alot of critism against both the political life and opinions of Hergé during the WW2, his coop with the German influenced Belgian newspaper Le Soir and his agendas during that period, there is no doubt that the work of Hergé on Tintin is of high quality. The drawings are very neet, there is a tence pacing of the plots and the cartoons are intellegent and witty. Alot of the albums has influenced for example Hitchcock movies, dark cities, smoking killers and a world of tapped hotel phones are all things that can be recognized.

And for those who are afraid of an american directing the Tintin triolgy, Hergé himself said before just days before he died: "This Tintin will doubtless be different, but it will be a good Tintin". So we can only trust that Spielberg will do a good job on our hero.

Tuesday, September 2, 2008

House of Cards: Bolivia's polticial situation

After 7 months in Bolivia I got the feeling of the political situation in the country. True conversations with taxi-drivers and others I got an image of the situation, the obstacles for the country, the way they are heading etc. I actually also met an earlier minister (financial affairs) at a Sunday lunch party, it was totally random, but that gave me the feeling that a lot of people over the last decades have been ministers in this country, which is true, Bolivia has had a lot of governments throughout the 20th century. But what is the situation today?

Evo Morales, the first Indian to ever have the president title in Bolivia, had the title my whole stay in the country. He never passed 4th grade in primary school, and rose to the politics true his role as a union leader for coca leaf farmers in the Cochabamba region. Apparently (based on polls) he is up for all the years (5 years alltogheter) after the recall referendum this august, and this is exiting in many ways. In the east he has never been a popular fellow, and three times a week there was a demonstration in the main streets of La Paz. In January 2007, a clash between middle class city dwellers and poorer rural “campesinos” (“campesino” is a Spanish language term referring to a farmer or farm worker) killed 2 people and injured over 130 in the central city of Cochabamba. Situations like this doesn't paint a picture of a calm political situation. Therefore it’s plausible to make arguments for Evo Morales staying another period, Bolivia, more than anything, needs stability. Maybe Mr. Morales can reach his goals as the country’s leader with more time.

But what are his goals? He himself claims that he wants more equality in the country, and calls himself a socialist (his political party is called MAS, "movement towards socialism"). Togheter with Venezuela, Dominica, Cuba, Nicaragua (and from the 30th of august also Honduras, a tradionally ally of the USA) Evo Morales and his Bolivia forms the anti--American club called "Boliviarian Alternative for the Americas". After he stepped into the office, he, among other things, threw out the Brazilian oil companies and made most oil and gas exporting a national affair governed by the state. He’s also active in sharing the wealth of the country, evenly between the regions.


Through what I saw, the country absolutely needs a social “direction” in the governance. It is big differences inside the country Santa Cruz (east of La Paz), a region that wants self-governance) is a very rich part of Bolivia because of their oil reserves. Of natural reasons they have a higher income (you make more money on selling oil than making ponchos to tourists in La Paz) but the people in Santa Cruz, simply put, doesn’t want to share of their goods, they don’t see why they have to, and at the same time they feel that Evo Morales just helps “his people” (from the highlands).
But even just in-between the people from La Paz and the ones from El Alto (the cities has grown together, actually El Alto recently received city status of its own) there exist racism, “the people from El Alto is stupid and take over jobs” a taxi-driver from La Paz told me during my stay.

Bolivia, its leaders and people have huge problems to solve, from small things like removing garbage from the streets to the bigger issue they will get when the fresh-water reserves (from the mountains) will stop in the years to come..

LA Times on this years recall referendum towards Evo Morales:

http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-fg-bolivia11-2008aug11,0,2039796.story?track=rss

Evo Morales on The Daily Show:


Sunday, February 10, 2008

Et meget spesielt møte

I dag, lørdag 02.09.2008 hadde jeg en av de særeste opplevelsene mine noensinne.

Dette innlegget vil være preget av mine sterke inntrykk fra denne dagen. Dagen da jeg besøkte et av Bolivias maximum-sikkerthets fengsler. Jeg vil ikke nevne navnet på fengselet, eller noen ekte navn på noen av fangene av hensyn til dem og ders familier.

Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".

Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.

Vi ankommer fengselet med bil, bilder innen- og utenfor fengselets murer er totalforbudt. Derfor inneholder dette innlegget dessverre ingen bilder fra denne "eksursjonen", men jeg håper mine egne beskrivelser vil være tilstrekkelig.
Innenfor fengselets ytterport (det går et gjerde rundt et område utenfor selve murene) er første runde med registrering og ransaking. Det er lov å ha med mat, bøker, filmer og annet til fangene (til og med penger opp til 100 kr) men alle skarpe gjenstander ble tatt ifra oss her.
Innenfor selve murene ventet nok en runde med ransaking og registrering. Det tok lang tid og jeg og en kompis (fra vennefamilien) slo ihjel tiden ved å se hvem som kunne flest sitater fra "Pulp Fiction".

Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.
De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.

Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.

Gudstjenesten startet med 3 sanger, alle veldig rørende. Jeg kunne også observere at de innsatte reagerte. Deretter fulgte en flammende preken fra en av misjonærene, etterfulgt av en meget spesiell bønnestund hvor alle deltok. Selv om vi ikke var mer enn rundt 20 stykker i lokalet syntes jeg det var fantastisk å snakke med disse mennene, hvordan Jesus hadde forandret livet deres, og hvilke planer de hadde når de slipper ut. (Maksimum straff i Bolivia er 30 år, de fleste mordere får denne straffen)

Dette var også et meget spesielt møte. Et møte mellom mennesker som ikke har gjort noe verre enn å fise i heisen, eller fortelle en hvit løgn. At vi kan ha så mye til felles, at vi kan dele våre liv og vitnesbyrd med hverandre er virkelig utrolig.

På vei ut igjen fra kirkelokalet vandrer vi med fangene og jeg snakker om løst og fast om fotball med en av de eldre karene. Han inviterer meg til å komme å spille med de innsatte en gang. Men uansett hvor koslige disse mennene virker, hvordan kan jeg vite at de ikke er istand til å gjøre noe slikt igjen? Har man drept er vel man i stand til å gjøre det igjen? Kan man noen gang være sikker på noe slikt? Burde samfunnet og resttsystemet gi livstid for overlagt drap?
Selv om de har blitt kristne, lever som lovlydige og mer til, klarer jeg ikke få ut av hodet hva disse personene har gjort..


Jeg svarer at jeg gjerne vil sparke ball med dem engang med advarselen om at jeg kan bli rimelig rå. Men at jeg også gjerne vil spille ball med ham en dag han kommer ut av fengselet.

Monday, February 4, 2008

"En baby som ikke har fått pupp på 44 år"

Poster denne fantastiske videoen til glede for ALLE som er glade i fotball.
Diktet er laget av Frode Grytten. Nydelig seiersklipp følger med.
Enjoy!

Saturday, February 2, 2008

Blåtorsdag: Om hvordan man holder viktige møter i Bolivia

Det er onsdag kveld, etter to uker med reising i buss, og 10 timer på jobb for jeg en forespørsel om å delta på et møte i hovedkontoret til organisasjonen jeg jobber for (Alalay). Jeg var på barnehjemmet (40 min utenfor byen) da jeg ble spurt, noe sent etter min mening. Jeg som nordmann er vant med å få møteinnkallelse en god uke i forveien. Men med min toleranse for den bolivianske kulturen godtok jeg selvsagt dette.
"Men har dere en saksliste da" spør jeg.
"Nei, men vi skal gå igjennom "masse forskjellig" svarer damen fra kontoret.
"Kan du gi et eksempel?" svarer jeg.
"Nei, det er bare mye forskjellig" gjentar hun. (Mest sannsynlig har ikke damen på kontoret på barnehjemmet heller mottat noen saksliste)
Men min storsinnete toleranse sto fortsatt imot :)

Det blir onsdag morgen og det har regnet mye. Jeg står opp klokken 06.30. Møtet er ikke før klokken 09.00, men etter min kjære morfar har jeg arvet en innebygget mekanisme som sier at man skal være presis og gjerne et god stund før også (morfar kjørte meg en gang til fotballkamp, vi ankom 30 minutter før treneren).
Uansett, det har som sagt regnet mye og for å sitere en sang av "The Killers", the river is wild. Lite sjanse til å komme over der uten å bli bra skitten og våt.
Vel, skitten, litt sint og veldig våt kommer jeg meg til huset (etter å ha diskutert bussprisen med en bussjåfør, de prøver alltid å lure "gringosene") i byen, hvor jeg må dusje og skifte raskt.

Tar så en taxi til hovedkontorert til organisasjonen jeg jobber for. Utenfor ser jeg at jeg 11 minutter for sent. Jeg sprinter (i den grad jeg kan sprinte) seff opp de 7 etasjene (i 3400 meters høyde) for å rekke møtet og inn på kontoret. Hva ser jeg? To stykker sitter og venter. Først en time senere kommer møtet i gang, og da er jeg allerede dritsulten.
Møter her går selvfølgelig kun på spansk og det meste av møtet snakker de om ting jeg ikke jobber med og jeg ikke føler meg kvalifisert til å komme med noen innspill i forhold til. I tillegg er sør-amerikanene utrolig emosjonelle på møter (og generellt), så det hender at noen begynner å f.eks grine når de snakker, noe jeg ikke er veldig vant med.
Og ingen har hørt om 2 fingre for spørsmål, eller 3 for replikk. Alle snakket i munnen på hverandre... Etter 3 og en halv time uten pause skal jeg endelig få si noe om hva jeg mener organisasjonen kan gjøre bedre, da var jeg rimelig lei (og sulten, jeg hadde ikke spist noe hele dagen) av hele opplegget, men jeg fikk stilt et par greie (kritiske) spørsmål. Heldighvis var det en kis der som har vært i Norge i to år, og snakker bra norsk (sikkert eneste bolivianeren som kan norsk, heia Johan). Så istedenfor å svare på spørsmålene på spansk henvendte jeg meg til han og begynte å snakke på norsk med han foran alle sammen. Etter halvannen time til uten pause sluttet endelig møtet, uten noen skikkelig konklusjon etter min mening. 5 timer med spank, uten mat, uten pause. Og spørsmålet jeg stilte meg selv var jo selvfølgelig, "hvorfor var jeg på det møtet?" Det var ingen grunn til at jeg skulle være der, volontører fra barnehjemmet var representert ved to andre som har jobbet der mye lenger enn meg..

Men er man volontør har man ikke tid til å gruble på slikt!

Etterpå var det nemlig tilbake på barnehjemmet for lære ungene og telle. Jeg brukte to timer på å lære en 7-åring forskjellen på 25 og 15. Snart er det skolestart, og målet er at alle skal klare trinnet sitt og gå videre :)

Saturday, January 12, 2008

Julaften!

Yes, litt sen oppdatering, men for dere som lurte, ja det var jul på Aldean (navnet på barnehjemmet) i år også. Om det ikke var en jul med juleøl og pinnekjøtt ble det litt stemning allikevel. Selv om saft og kylling ikke er verdens beste erstatning for (ja faktisk) verdens beste måltid. Men HEY, hvem klager? (Dessuten får jeg pinnekjøtt når jeg kommer hjem i mai, sååå..)

Mine små :)




Kan kokken ha puttet noen kokablader i maten?

En av de nyankomne, Ljuanita :D


Kokken var pissur og sint som vanlig :D (perdon margarita)



Uansett, det var duket for kalass, og selv jeg hadde orket å hjelpe til med pyntingen selv om et naturlig trøtthetssyndrom slo inn (etter 18 julaftener i Norge er kroppen innstilt på mat og soving fra 23 des. - 2 jan.) Gaver ble det også noe av (til ungene vel å merke, men HEY, hvem klager?) og alle barna var kjempeglade :) Selv om det må her legges til at kontoret klarte å glemme gave til 3-4 av ungene, men heldighvis ble dette ordnet den påfølgende uken!



Generellt er nok julen i Bolivia noe annerledes enn den norske julen, ikke helt samme greien når det er 20 + og full sol (men HEY, hvem klager?). De har ikke helt samme pyntekultur heller, og julekrybbene i cabanaene kan vel regnes som noe ulike de norske (se bilder).

Verdens fineste julekrybbe!

Alt i alt var julen en fin begivenhet, barnehjemmet var flinke til å arrangere, alle ungene var happy og jeg hadde en sigar etter endt sesjon med ungene!

Monday, December 17, 2007

Anti-Mofo

Da var det oppfunnet dere. Svaret på alle de idiotiske mofo-ene rundt oss.

De er overalt. På staddaen, på oasen, på fana, på minde, på østlandet, i Sverige, ja til og med i Bolivia slipper man ikke unna dem, men først og fremst i midt-norges største by (ikke du Øyvind) finner man mange. De har lenge plaget oss normale oppegående mennesker som ikke er (og jeg siterer) "grisebønder og homser i Trønderlag".

Men som sagt, kuren har jeg funnet, i pulverform. På et bakeri. På et barnehjem. I Bolivia. Jeg presenterer stolt: Anti-Mofo:


For dere som ikke skjønte en dritt av dette innlegget, kanskje like greit. Men dere andre syntes sikkert det var morsomt :)
paz out

Fremskrittspartiet og chilenske rosiner

I mangel på norske konspirasjonsteorier om FrP lager jeg mine egne her i Bolivia.

Det var under brødbakingen på tirsdag at jeg kom over noe man kan kalle en suspekt likhet. (Se bildet under)



Bevismateriale "A"


Bevismateriale "B"

Disse rosinene stammer fra Chile, et land man kanskje ikke skulle tro har så mye med FrP å gjøre. Men her tar du grundig feil. Alle som kan sin historie vet at Chile har en fortid som et land med en meget konservativ regjering, og da den folkevalgte sosialistsiden vant ble de raskt tatt av et militærkupp, støttet av den konservative siden, som igjen hadde sterke bånd til norsk politikk, med nettopp FrP som det ledende norske konservative partiet. Begge de konservative sidene var nemlig på denne tiden redd for sosialismen, eller kommunismen om du vil. FrP var også på utskikk etter en ny logo, hvor da den chilenske rosin produsent (eid av senator Trueba fra høyresiden) foreslo eplet. Men det var ikke konservativt nok for FrP, så de flyttet bladet fra den (fæle) venstresiden, over på høyresiden.

Alt dette er sant.