Blåtorsdag: Om hvordan man holder viktige møter i Bolivia

Det er onsdag kveld, etter to uker med reising i buss, og 10 timer på jobb for jeg en forespørsel om å delta på et møte i hovedkontoret til organisasjonen jeg jobber for (Alalay). Jeg var på barnehjemmet (40 min utenfor byen) da jeg ble spurt, noe sent etter min mening. Jeg som nordmann er vant med å få møteinnkallelse en god uke i forveien. Men med min toleranse for den bolivianske kulturen godtok jeg selvsagt dette.
"Men har dere en saksliste da" spør jeg.
"Nei, men vi skal gå igjennom "masse forskjellig" svarer damen fra kontoret.
"Kan du gi et eksempel?" svarer jeg.
"Nei, det er bare mye forskjellig" gjentar hun. (Mest sannsynlig har ikke damen på kontoret på barnehjemmet heller mottat noen saksliste)
Men min storsinnete toleranse sto fortsatt imot :)

Det blir onsdag morgen og det har regnet mye. Jeg står opp klokken 06.30. Møtet er ikke før klokken 09.00, men etter min kjære morfar har jeg arvet en innebygget mekanisme som sier at man skal være presis og gjerne et god stund før også (morfar kjørte meg en gang til fotballkamp, vi ankom 30 minutter før treneren).
Uansett, det har som sagt regnet mye og for å sitere en sang av "The Killers", the river is wild. Lite sjanse til å komme over der uten å bli bra skitten og våt.
Vel, skitten, litt sint og veldig våt kommer jeg meg til huset (etter å ha diskutert bussprisen med en bussjåfør, de prøver alltid å lure "gringosene") i byen, hvor jeg må dusje og skifte raskt.

Tar så en taxi til hovedkontorert til organisasjonen jeg jobber for. Utenfor ser jeg at jeg 11 minutter for sent. Jeg sprinter (i den grad jeg kan sprinte) seff opp de 7 etasjene (i 3400 meters høyde) for å rekke møtet og inn på kontoret. Hva ser jeg? To stykker sitter og venter. Først en time senere kommer møtet i gang, og da er jeg allerede dritsulten.
Møter her går selvfølgelig kun på spansk og det meste av møtet snakker de om ting jeg ikke jobber med og jeg ikke føler meg kvalifisert til å komme med noen innspill i forhold til. I tillegg er sør-amerikanene utrolig emosjonelle på møter (og generellt), så det hender at noen begynner å f.eks grine når de snakker, noe jeg ikke er veldig vant med.
Og ingen har hørt om 2 fingre for spørsmål, eller 3 for replikk. Alle snakket i munnen på hverandre... Etter 3 og en halv time uten pause skal jeg endelig få si noe om hva jeg mener organisasjonen kan gjøre bedre, da var jeg rimelig lei (og sulten, jeg hadde ikke spist noe hele dagen) av hele opplegget, men jeg fikk stilt et par greie (kritiske) spørsmål. Heldighvis var det en kis der som har vært i Norge i to år, og snakker bra norsk (sikkert eneste bolivianeren som kan norsk, heia Johan). Så istedenfor å svare på spørsmålene på spansk henvendte jeg meg til han og begynte å snakke på norsk med han foran alle sammen. Etter halvannen time til uten pause sluttet endelig møtet, uten noen skikkelig konklusjon etter min mening. 5 timer med spank, uten mat, uten pause. Og spørsmålet jeg stilte meg selv var jo selvfølgelig, "hvorfor var jeg på det møtet?" Det var ingen grunn til at jeg skulle være der, volontører fra barnehjemmet var representert ved to andre som har jobbet der mye lenger enn meg..

Men er man volontør har man ikke tid til å gruble på slikt!

Etterpå var det nemlig tilbake på barnehjemmet for lære ungene og telle. Jeg brukte to timer på å lære en 7-åring forskjellen på 25 og 15. Snart er det skolestart, og målet er at alle skal klare trinnet sitt og gå videre :)