Et meget spesielt møte

I dag, lørdag 02.09.2008 hadde jeg en av de særeste opplevelsene mine noensinne.

Dette innlegget vil være preget av mine sterke inntrykk fra denne dagen. Dagen da jeg besøkte et av Bolivias maximum-sikkerthets fengsler. Jeg vil ikke nevne navnet på fengselet, eller noen ekte navn på noen av fangene av hensyn til dem og ders familier.

Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".

Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.

Vi ankommer fengselet med bil, bilder innen- og utenfor fengselets murer er totalforbudt. Derfor inneholder dette innlegget dessverre ingen bilder fra denne "eksursjonen", men jeg håper mine egne beskrivelser vil være tilstrekkelig.
Innenfor fengselets ytterport (det går et gjerde rundt et område utenfor selve murene) er første runde med registrering og ransaking. Det er lov å ha med mat, bøker, filmer og annet til fangene (til og med penger opp til 100 kr) men alle skarpe gjenstander ble tatt ifra oss her.
Innenfor selve murene ventet nok en runde med ransaking og registrering. Det tok lang tid og jeg og en kompis (fra vennefamilien) slo ihjel tiden ved å se hvem som kunne flest sitater fra "Pulp Fiction".

Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.
De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.

Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.

Gudstjenesten startet med 3 sanger, alle veldig rørende. Jeg kunne også observere at de innsatte reagerte. Deretter fulgte en flammende preken fra en av misjonærene, etterfulgt av en meget spesiell bønnestund hvor alle deltok. Selv om vi ikke var mer enn rundt 20 stykker i lokalet syntes jeg det var fantastisk å snakke med disse mennene, hvordan Jesus hadde forandret livet deres, og hvilke planer de hadde når de slipper ut. (Maksimum straff i Bolivia er 30 år, de fleste mordere får denne straffen)

Dette var også et meget spesielt møte. Et møte mellom mennesker som ikke har gjort noe verre enn å fise i heisen, eller fortelle en hvit løgn. At vi kan ha så mye til felles, at vi kan dele våre liv og vitnesbyrd med hverandre er virkelig utrolig.

På vei ut igjen fra kirkelokalet vandrer vi med fangene og jeg snakker om løst og fast om fotball med en av de eldre karene. Han inviterer meg til å komme å spille med de innsatte en gang. Men uansett hvor koslige disse mennene virker, hvordan kan jeg vite at de ikke er istand til å gjøre noe slikt igjen? Har man drept er vel man i stand til å gjøre det igjen? Kan man noen gang være sikker på noe slikt? Burde samfunnet og resttsystemet gi livstid for overlagt drap?
Selv om de har blitt kristne, lever som lovlydige og mer til, klarer jeg ikke få ut av hodet hva disse personene har gjort..


Jeg svarer at jeg gjerne vil sparke ball med dem engang med advarselen om at jeg kan bli rimelig rå. Men at jeg også gjerne vil spille ball med ham en dag han kommer ut av fengselet.