tjukke hockey elvis

Karma Police: Tintin

2009-01-19T19:43:00.012+01:00

Lately I have been reading in different places about the Belgian cartoon figure Tintin. It started with a notice I read about an american claming in the Time Magazine that Tintin had to be gay (cute little dog, living with another man etc.), then I accidently popped into the Tintin movie description on Imdb.com. There, many discussed which relevance Tintin has in America, and why an American should'nt make the movies about him (a triology has been planed and is to be directed by Steven Spielberg).

Classic picture of Tintin and his dog "Snowy"

I'm not gonna debate if Tintin is gay or not - the article is written by a man who lives in a country where all the superheroes are wearing tiny pastel colored tricots and live by themselves in caves - beacuse the argument is quite stupid, I will rather become a bit nostalgic because all this talking of Tintin makes me remember my childhood and how much I loved watching Tintin on saturdays and reading the comics.

Tintin was, and is still for me, a very European hero. Where his American (or Japanese) colleagues have the power to completly destroy their enemies and the wickeds offer total annihilation of the good, Tintin is more a down-to-earth type of guy (like Superman he is a journalist). His solutions and experiences are more realistic, he himself is more realistic. For example when Tintin goes to Shangai, he is not able, nor never tries, to toss out the occupation power (the Japanese) because it is simple impossible for him to do that on his own. But of course, he still has some "super powers". He does not carry a gun, but he shoots like an ace, he does not care about money (unlike his creator "Hergé") and in many of the albums the author shows capitalism in a bad light, like in the 1931 album "Tintin in America" where buisnessmen steals land from the indians because of an oil source on the land.

The Law that is mentioned on the left here was pushed trough by a very odd alliance consisting of jobless French cartoonists, Catholics and Communists. Their aim was to make the cartoons a bit more "nationalistic", but also to block comics from America.

Even though there has been alot of critism against both the political life and opinions of Hergé during the WW2, his coop with the German influenced Belgian newspaper Le Soir and his agendas during that period, there is no doubt that the work of Hergé on Tintin is of high quality. The drawings are very neet, there is a tence pacing of the plots and the cartoons are intellegent and witty. Alot of the albums has influenced for example Hitchcock movies, dark cities, smoking killers and a world of tapped hotel phones are all things that can be recognized.

And for those who are afraid of an american directing the Tintin triolgy, Hergé himself said before just days before he died: "This Tintin will doubtless be different, but it will be a good Tintin". So we can only trust that Spielberg will do a good job on our hero.

House of Cards: Bolivia's polticial situation

2008-09-02T12:08:00.014+02:00

After 7 months in Bolivia I got the feeling of the political situation in the country. True conversations with taxi-drivers and others I got an image of the situation, the obstacles for the country, the way they are heading etc. I actually also met an earlier minister (financial affairs) at a Sunday lunch party, it was totally random, but that gave me the feeling that a lot of people over the last decades have been ministers in this country, which is true, Bolivia has had a lot of governments throughout the 20th century. But what is the situation today?

Evo Morales, the first Indian to ever have the president title in Bolivia, had the title my whole stay in the country. He never passed 4th grade in primary school, and rose to the politics true his role as a union leader for coca leaf farmers in the Cochabamba region. Apparently (based on polls) he is up for all the years (5 years alltogheter) after the recall referendum this august, and this is exiting in many ways. In the east he has never been a popular fellow, and three times a week there was a demonstration in the main streets of La Paz. In January 2007, a clash between middle class city dwellers and poorer rural “campesinos” (“campesino” is a Spanish language term referring to a farmer or farm worker) killed 2 people and injured over 130 in the central city of Cochabamba. Situations like this doesn't paint a picture of a calm political situation. Therefore it’s plausible to make arguments for Evo Morales staying another period, Bolivia, more than anything, needs stability. Maybe Mr. Morales can reach his goals as the country’s leader with more time.

But what are his goals? He himself claims that he wants more equality in the country, and calls himself a socialist (his political party is called MAS, "movement towards socialism"). Togheter with Venezuela, Dominica, Cuba, Nicaragua (and from the 30th of august also Honduras, a tradionally ally of the USA) Evo Morales and his Bolivia forms the anti--American club called "Boliviarian Alternative for the Americas". After he stepped into the office, he, among other things, threw out the Brazilian oil companies and made most oil and gas exporting a national affair governed by the state. He’s also active in sharing the wealth of the country, evenly between the regions.

Through what I saw, the country absolutely needs a social “direction” in the governance. It is big differences inside the country Santa Cruz (east of La Paz), a region that wants self-governance) is a very rich part of Bolivia because of their oil reserves. Of natural reasons they have a higher income (you make more money on selling oil than making ponchos to tourists in La Paz) but the people in Santa Cruz, simply put, doesn’t want to share of their goods, they don’t see why they have to, and at the same time they feel that Evo Morales just helps “his people” (from the highlands).
But even just in-between the people from La Paz and the ones from El Alto (the cities has grown together, actually El Alto recently received city status of its own) there exist racism, “the people from El Alto is stupid and take over jobs” a taxi-driver from La Paz told me during my stay.

Bolivia, its leaders and people have huge problems to solve, from small things like removing garbage from the streets to the bigger issue they will get when the fresh-water reserves (from the mountains) will stop in the years to come..

LA Times on this years recall referendum towards Evo Morales:

http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-fg-bolivia11-2008aug11,0,2039796.story?track=rss

Evo Morales on The Daily Show:

Et meget spesielt møte

2008-02-10T00:22:00.001+01:00

I dag, lørdag 02.09.2008 hadde jeg en av de særeste opplevelsene mine noensinne.

Dette innlegget vil være preget av mine sterke inntrykk fra denne dagen. Dagen da jeg besøkte et av Bolivias maximum-sikkerthets fengsler. Jeg vil ikke nevne navnet på fengselet, eller noen ekte navn på noen av fangene av hensyn til dem og ders familier.

Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".

Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.

Vi ankommer fengselet med bil, bilder innen- og utenfor fengselets murer er totalforbudt. Derfor inneholder dette innlegget dessverre ingen bilder fra denne "eksursjonen", men jeg håper mine egne beskrivelser vil være tilstrekkelig.
Innenfor fengselets ytterport (det går et gjerde rundt et område utenfor selve murene) er første runde med registrering og ransaking. Det er lov å ha med mat, bøker, filmer og annet til fangene (til og med penger opp til 100 kr) men alle skarpe gjenstander ble tatt ifra oss her.
Innenfor selve murene ventet nok en runde med ransaking og registrering. Det tok lang tid og jeg og en kompis (fra vennefamilien) slo ihjel tiden ved å se hvem som kunne flest sitater fra "Pulp Fiction".

Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.
De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.

Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.

Gudstjenesten startet med 3 sanger, alle veldig rørende. Jeg kunne også observere at de innsatte reagerte. Deretter fulgte en flammende preken fra en av misjonærene, etterfulgt av en meget spesiell bønnestund hvor alle deltok. Selv om vi ikke var mer enn rundt 20 stykker i lokalet syntes jeg det var fantastisk å snakke med disse mennene, hvordan Jesus hadde forandret livet deres, og hvilke planer de hadde når de slipper ut. (Maksimum straff i Bolivia er 30 år, de fleste mordere får denne straffen)

Dette var også et meget spesielt møte. Et møte mellom mennesker som ikke har gjort noe verre enn å fise i heisen, eller fortelle en hvit løgn. At vi kan ha så mye til felles, at vi kan dele våre liv og vitnesbyrd med hverandre er virkelig utrolig.

På vei ut igjen fra kirkelokalet vandrer vi med fangene og jeg snakker om løst og fast om fotball med en av de eldre karene. Han inviterer meg til å komme å spille med de innsatte en gang. Men uansett hvor koslige disse mennene virker, hvordan kan jeg vite at de ikke er istand til å gjøre noe slikt igjen? Har man drept er vel man i stand til å gjøre det igjen? Kan man noen gang være sikker på noe slikt? Burde samfunnet og resttsystemet gi livstid for overlagt drap?
Selv om de har blitt kristne, lever som lovlydige og mer til, klarer jeg ikke få ut av hodet hva disse personene har gjort..

Jeg svarer at jeg gjerne vil sparke ball med dem engang med advarselen om at jeg kan bli rimelig rå. Men at jeg også gjerne vil spille ball med ham en dag han kommer ut av fengselet.

"En baby som ikke har fått pupp på 44 år"

2008-02-04T17:46:00.000+01:00

Poster denne fantastiske videoen til glede for ALLE som er glade i fotball.

Diktet er laget av Frode Grytten. Nydelig seiersklipp følger med.

Enjoy!

http://www.youtube.com/watch?v=ik-mqixPoEM&feature=related

Blåtorsdag: Om hvordan man holder viktige møter i Bolivia

2008-02-02T17:53:00.000+01:00

Det er onsdag kveld, etter to uker med reising i buss, og 10 timer på jobb for jeg en forespørsel om å delta på et møte i hovedkontoret til organisasjonen jeg jobber for (Alalay). Jeg var på barnehjemmet (40 min utenfor byen) da jeg ble spurt, noe sent etter min mening. Jeg som nordmann er vant med å få møteinnkallelse en god uke i forveien. Men med min toleranse for den bolivianske kulturen godtok jeg selvsagt dette.
"Men har dere en saksliste da" spør jeg.
"Nei, men vi skal gå igjennom "masse forskjellig" svarer damen fra kontoret.
"Kan du gi et eksempel?" svarer jeg.
"Nei, det er bare mye forskjellig" gjentar hun. (Mest sannsynlig har ikke damen på kontoret på barnehjemmet heller mottat noen saksliste)
Men min storsinnete toleranse sto fortsatt imot :)

Det blir onsdag morgen og det har regnet mye. Jeg står opp klokken 06.30. Møtet er ikke før klokken 09.00, men etter min kjære morfar har jeg arvet en innebygget mekanisme som sier at man skal være presis og gjerne et god stund før også (morfar kjørte meg en gang til fotballkamp, vi ankom 30 minutter før treneren).
Uansett, det har som sagt regnet mye og for å sitere en sang av "The Killers", the river is wild. Lite sjanse til å komme over der uten å bli bra skitten og våt.
Vel, skitten, litt sint og veldig våt kommer jeg meg til huset (etter å ha diskutert bussprisen med en bussjåfør, de prøver alltid å lure "gringosene") i byen, hvor jeg må dusje og skifte raskt.

Tar så en taxi til hovedkontorert til organisasjonen jeg jobber for. Utenfor ser jeg at jeg 11 minutter for sent. Jeg sprinter (i den grad jeg kan sprinte) seff opp de 7 etasjene (i 3400 meters høyde) for å rekke møtet og inn på kontoret. Hva ser jeg? To stykker sitter og venter. Først en time senere kommer møtet i gang, og da er jeg allerede dritsulten.
Møter her går selvfølgelig kun på spansk og det meste av møtet snakker de om ting jeg ikke jobber med og jeg ikke føler meg kvalifisert til å komme med noen innspill i forhold til. I tillegg er sør-amerikanene utrolig emosjonelle på møter (og generellt), så det hender at noen begynner å f.eks grine når de snakker, noe jeg ikke er veldig vant med.
Og ingen har hørt om 2 fingre for spørsmål, eller 3 for replikk. Alle snakket i munnen på hverandre... Etter 3 og en halv time uten pause skal jeg endelig få si noe om hva jeg mener organisasjonen kan gjøre bedre, da var jeg rimelig lei (og sulten, jeg hadde ikke spist noe hele dagen) av hele opplegget, men jeg fikk stilt et par greie (kritiske) spørsmål. Heldighvis var det en kis der som har vært i Norge i to år, og snakker bra norsk (sikkert eneste bolivianeren som kan norsk, heia Johan). Så istedenfor å svare på spørsmålene på spansk henvendte jeg meg til han og begynte å snakke på norsk med han foran alle sammen. Etter halvannen time til uten pause sluttet endelig møtet, uten noen skikkelig konklusjon etter min mening. 5 timer med spank, uten mat, uten pause. Og spørsmålet jeg stilte meg selv var jo selvfølgelig, "hvorfor var jeg på det møtet?" Det var ingen grunn til at jeg skulle være der, volontører fra barnehjemmet var representert ved to andre som har jobbet der mye lenger enn meg..

Men er man volontør har man ikke tid til å gruble på slikt!

Etterpå var det nemlig tilbake på barnehjemmet for lære ungene og telle. Jeg brukte to timer på å lære en 7-åring forskjellen på 25 og 15. Snart er det skolestart, og målet er at alle skal klare trinnet sitt og gå videre :)

Julaften!

2008-01-12T15:43:00.000+01:00

Yes, litt sen oppdatering, men for dere som lurte, ja det var jul på Aldean (navnet på barnehjemmet) i år også. Om det ikke var en jul med juleøl og pinnekjøtt ble det litt stemning allikevel. Selv om saft og kylling ikke er verdens beste erstatning for (ja faktisk) verdens beste måltid. Men HEY, hvem klager? (Dessuten får jeg pinnekjøtt når jeg kommer hjem i mai, sååå..)

Mine små :)

Kan kokken ha puttet noen kokablader i maten?

En av de nyankomne, Ljuanita :D

Kokken var pissur og sint som vanlig :D (perdon margarita)

Uansett, det var duket for kalass, og selv jeg hadde orket å hjelpe til med pyntingen selv om et naturlig trøtthetssyndrom slo inn (etter 18 julaftener i Norge er kroppen innstilt på mat og soving fra 23 des. - 2 jan.) Gaver ble det også noe av (til ungene vel å merke, men HEY, hvem klager?) og alle barna var kjempeglade :) Selv om det må her legges til at kontoret klarte å glemme gave til 3-4 av ungene, men heldighvis ble dette ordnet den påfølgende uken!

Generellt er nok julen i Bolivia noe annerledes enn den norske julen, ikke helt samme greien når det er 20 + og full sol (men HEY, hvem klager?). De har ikke helt samme pyntekultur heller, og julekrybbene i cabanaene kan vel regnes som noe ulike de norske (se bilder).

Verdens fineste julekrybbe!

Alt i alt var julen en fin begivenhet, barnehjemmet var flinke til å arrangere, alle ungene var happy og jeg hadde en sigar etter endt sesjon med ungene!

Anti-Mofo

2007-12-17T19:53:00.000+01:00

Da var det oppfunnet dere. Svaret på alle de idiotiske mofo-ene rundt oss.

De er overalt. På staddaen, på oasen, på fana, på minde, på østlandet, i Sverige, ja til og med i Bolivia slipper man ikke unna dem, men først og fremst i midt-norges største by (ikke du Øyvind) finner man mange. De har lenge plaget oss normale oppegående mennesker som ikke er (og jeg siterer) "grisebønder og homser i Trønderlag".

Men som sagt, kuren har jeg funnet, i pulverform. På et bakeri. På et barnehjem. I Bolivia. Jeg presenterer stolt: Anti-Mofo:

For dere som ikke skjønte en dritt av dette innlegget, kanskje like greit. Men dere andre syntes sikkert det var morsomt :)

paz out

Fremskrittspartiet og chilenske rosiner

2007-12-17T19:38:00.000+01:00

I mangel på norske konspirasjonsteorier om FrP lager jeg mine egne her i Bolivia.

Det var under brødbakingen på tirsdag at jeg kom over noe man kan kalle en suspekt likhet. (Se bildet under)

Bevismateriale "A"

Bevismateriale "B"

Disse rosinene stammer fra Chile, et land man kanskje ikke skulle tro har så mye med FrP å gjøre. Men her tar du grundig feil. Alle som kan sin historie vet at Chile har en fortid som et land med en meget konservativ regjering, og da den folkevalgte sosialistsiden vant ble de raskt tatt av et militærkupp, støttet av den konservative siden, som igjen hadde sterke bånd til norsk politikk, med nettopp FrP som det ledende norske konservative partiet. Begge de konservative sidene var nemlig på denne tiden redd for sosialismen, eller kommunismen om du vil. FrP var også på utskikk etter en ny logo, hvor da den chilenske rosin produsent (eid av senator Trueba fra høyresiden) foreslo eplet. Men det var ikke konservativt nok for FrP, så de flyttet bladet fra den (fæle) venstresiden, over på høyresiden.

Alt dette er sant.

Brødbaking

2007-12-17T16:16:00.000+01:00

I Bolivia er det en poppis-ting med noe som heter "Panetons". Dette brødet minner om julebrødet hjemme, forskjellen er at det, som så mye annet her, er mye søtere og inneholder mye mer snop og lignende.

Alalay lager sine egne brød for salg til inntekt for organisasjonen, og produksjonen foregår på Aldeaen, hvor jeg jobber. Og det er ikke lite brød som skal lages heller, her snakker vi om ikke mindre enn rundt 2500. Sist uke lagde vi 1100, og når jeg sier "vi" så mener jeg, Tobias (en tysker), Tigre (chiefchef) meg selv og en haug med unger som går i veien.

Brødet lages som sagt på Aldeaen, i samme lokale som vi lager brød til dagligbruket (som også, ikke overraskende, er super-søtt.)

På kjøkkenet finnes også små overraskelser, som vises på bildene under. Først klarte jeg å finne en saltpose som var donert fra Norge. Jeg lagde selvfølgelig stort oppstyr av dette og beskyldte min tyske venn for å være statsborger av en gjerrig land med visse likhetstrekk med en ubetydelig midtre del av Norge (uten av jeg skal nevne bynavn).

Dessverre klarte Tobias å oppspore matolje, donert fra Tyskland (Alemania på spansk). Mot matolje hadde jeg lite å stille opp med, matolje er mye kulere enn salt lissm. Så her kommer en oppfordring til den norske stat: På tide å donere noe skikkelig tøft til Alalay Aldea, så jeg kan skryte litt av å være norsk. I første omgang syntes jeg en 52 tommers plasma til rommet mitt på Aldean er på sin plass. Jeg har heller ikke noe imot et par Stresslesser vi kan daffe på kjøkkenet.

Bare en oppfordring som sagt.

Fant denne på kjøkkenet. Ingen ytterligere kommentar.

Norsk donasjon. ...

.. contra tysk donasjon.

Brødmaskinen.

Ellers kan det legges til at jeg snart vil bli å se på gatene i La Paz, hardt prøvende å selge panetons "hande made by children from the street"

paz out

Skoleavslutning

2007-11-24T22:20:00.001+01:00

I Norge har vi skoleavslutninger på barneskolen. Da gjerne med hver klasse for seg selv. De er fremdeles ferskt i minne hos meg. Alltid måtte vi øve inn noe teite greier for foreldrene våre, et skuespill, en sang, spilling av instrumenter etc. Og alltid med kaffe, te og kaker i etterkant. Eller boller og brus om en var heldig :=)

En skoleavslutning i Bolivia forholder seg noe annerledes.

Selv om jeg ble solbrent og jeg fikk ikke den maten jeg ville (og her er jeg fra en stiftelse som sponser skolen med masse penger, som jeg sa til de andre volontørene som også var med: "Yo dice mi organizason". Aner ikke om det er korrekt, men det er ihvertfall nesten.)

Uansett, det var en "great succsess" allikevel, som en meget veltalende mann pleier å si.

Merker jeg er litt opphengt i dette med maten, unnskyld.

Maten

Men som sagt, det var en super forestilling og en deilig forandring fra hverdagen som for tiden forholder seg ganske lik, selv om jeg i dag skal på tur til saltsjøen.

Dans

Joseph tøffer seg.

Feit, full og seriegull!

2007-10-25T05:26:00.000+02:00

Nydelig bilde som gleder en bergenser i utlandet. Bilder fra en privat feiring kommer snart!

http://www.brann.no/ Anbefaler alle med et hjerte for fotball å klikke på linken!

Baywatch

2007-10-25T05:08:00.000+02:00

I'll be ready

Never you fear

No don’t you fear

I'll be ready

Forever and always

I'm always here.

Moneymakershakertransfer

2007-10-15T05:34:00.001+02:00

Ok, hold deg fast, for her kommer hot news dirkete fra byen vi alle elsker, og hater: Lima, denne stygge byen med alle disse små brune folka som suller rundt og snakker fort og rart, denne byen som er så grå at solen ikke vil trenge igjennom, denne byen som faktisk som regel sover, denne byen med sine kontraster: fattigdom/rikdom, Burger King/McDonalds, gressplener/ørken, sushi/kinamat etc... Ja dere forstår tegningen.

Å veksle penger i denne byen er tema i denne posten, for hvordan dette fungerer er rett og slett facinerende. Greien er at i alle minibanker (med noen unntak) går det kun ann å ta ut amerikanske dollar. Men amerikanske dollar kan ikke brukes noen steder (med visse unntak). Så det å veksle penger er derfor en egen slags industri. I de fleste gater finner man derfor egne kiosker som veksler penger, som har bedre satser enn bankene. Men det finnes også andre måter å veksle penger på :)Alternativ 1. Bank. Det sikre alternativet for en turist. (Men vi er ikke turister=))

Alernativ 2. Jallasjappe på gaten.

Alternativ 3, kis med cash på gaten.

Alternativ 4. Hullet i veggen, den lille svarte firkantet åpnes, og penger går inn, og ut igjen!

De fire metodene for å få tak i soles (som den peruanske mynten heter) er som følger:

1. Bank, en vanlig bank, helt lik de vi har i Norge med kølapp system og alt mulig. (Disse tar ca 8 kr for å veksle tror jeg, litt avhengig av bank)
2, Sjappe på gaten. Denne anbefaler jeg faktisk, de tar mindre for å veksle pengene (men pass på å alltid sjekke at sedlene du får er ekte, de gjøres ved å sjekke et spesielt merke på en av kortsidene som er vanskelig å forfalske). Men mange av disse har høy jallafaktor.
Merker at jallafaktoren stiger på alternativ 3!
3. Her snakker vi om folk som går rundt med svære seddelbunker i hendene på åpen gate. Disse har på seg en fancy vest som de står dollar og soles symbol på. (disse folka finnes kun i de bedre bydelene i Lima, ellers ville de blitt robba) Disse tar også lite satser, men som sagt, jallafaktoren er høy, og jeg stoler ikke på dem!
4. Jeg har valgt å kalle denne for ”Hullet i veggen”. Har bare funnet en slik hittil, den finnes på veien til den lokale gymmen hvor jeg boler. Tenk deg en butikk som har stengt, da finnes det et svært gitter foran butikken. Dette stedet har det samme, bare at det ikke er, men en metallvegg. Og midt på denne store veggen (5x3 meter) finnes det en luke. Om man banker på luken kan man slippe inn dollar, og det vil komme soles ut igjen. Men man får sjelden se ansiktet til vedkommende som veksler, og man får aldri sett inn hva som egentlig finnes bak denne veggen (bilder er nå ute).

Dette systemet reiser jo mange spørsmål, har folk pengene sine i dollar, eller i soles i banken? Er det noen som egentlig vet det? Finnes det amerikanske mynter her? Jeg har isåfall fremdeles til gode å observere disse sagnomsuste myntene.) Og sist men ikke minst: Hvorfor i all verdens navn og rike gidder de å bruke dette systemet?

En teori jeg har (fortalt som en film) er at det en dag regnet masse amerikanske sedler (og kanskje mynter?) ned fra himmelen over Peru. Folk ville bruke disse pengene, men butikkeierne og bankene ville ikke godta disse pengene. I sin fortvilelse vendte folket seg til kongen (som i denne filmen blir spilt av Sean Connery, om du ikke vet hvem det er, skam deg!) og søkte råd hos ham, for han var viden kjent for sin visdom og kunnskap når det gjaldt pengespørsmål spesielt. Den vise kongen tenkte grundig over dette problemet, for det var fantes ingen enkel løsning. Og kongen samlet sammen de tre viseste mennene i hele Peru for å drøfte problemet med han (i denne filmen blir de spilt av Chuck Norris, David Sutherland og George Best). Det var da disse 4 flotte hjernene kom sammen at løsningen ble funnet, de kunne overføre problemet til noen andre! Alle disse nye pengene skulle fylles i bankene, og det skulle bli bankene sin jobb å administrere forholdet mellom pengene. Kongen gjorde som de fleste derfor ville gjort, overførte problemet til noen andre.

Det de ikke tenkte på var at om den ene enheten blir for sterk eller svak (f.eks om dollaren vil falle drastisk, vil det få store konsekvenser for prisene i forhold til soles, og den enheten kan enten bli for sterk, eller for svak slik at man kan få inflasjon av den ene mynten)

Men det er en annen fortelling!

Hvordan ha det gøy i Lima, kapittel 1 (numero uno, for mine spansktalende amigos)

2007-10-15T05:31:00.000+02:00

Introduksjon:
Å ha det morro i Lima er faktisk ikke så enkelt som mange skulle tro, det bor 9 mill personer her, og de fleste har enten ikke tid til å ha det gøy, har ikke evnen eller er rett og slett ikke særlig morsomme, og når kanskje 1 av 5000 snakker engelsk er det heller ikke særlig enkelt å kommunisere. Derfor sier jeg som en meget kjent norsk artist, det blir ikke mer morro enn du lager selv! La oss starte..

Kapittel 1:
På take-away restauranter i Lima (som er den dyreste typen restaurant faktisk) spør de alltid etter navnet ditt når de har tatt bestillingen din, så roper de deg opp når maten er ferdig, slik at du kan hente den.
Det er her morro’en begynner for fullt! Følg med nå, istedenfor å oppgi det ekte navnet ditt, sier du et annet!!
”Oki, ”haha” lissm” tenker du kanskje nå. Men da har du ikke tenkt på at de ikke snakker norsk her, og ja, derfor ikke vet noe om norske navn!
La oss ta noen eksempler: Burger King dag to i Lima, jeg oppgir navnet ”bajs”, det svenske ordet for avføring. Dag tre på Mc’en: jeg sier ”tissenharvondt”.
Men overraskende nok ble jeg fort lei av disse barnslige utrykkene, så nå går jeg mest for jentenavn, hittil har det blitt ”Lisbeth” og ”Alida”.
Neste prosjekt blir ”de fire store”, (arrester meg om jeg tar feil) Ibsen, Lie, Bjørnson og Kielland.
Her snakker vi, som mine lesere forstår om veldig enkel humor, men prøv å bo i denne triste, grå, urettferdige byen i 10 dager uten norske og engelske kanaler, uten youtube, kløftejeger, en slaskete lege og andre ting som piffer opp hverdag (savner forresten piffi krydder!!)

Men nok om det, har du noen tips til navn du vil jeg skal hete på disse restaurantene så skriv dem på kommentarveggen eller send meg en mail!!
NB: (PS: Om dette innlegget virker ironisk har du forstått det rett)

Vamos

2007-10-08T03:39:00.000+02:00

Vamos..

Smak på det.. Første ordet jeg lærte på spansk, selv om jeg ikke lærte det her (i Lima, Peru) har det uansett en viss betydning for oppholdet her så langt. Vamos betyr ”vi går” og kan brukes om så mangt, når vi skal av de knøttsmå bussene, når vi skal i kirken, eller det kan bare brukes som en utrykk (helt uten sammenheng selvfølgelig) under middagen med vertsfamilien som vet at jeg ikke kan stort mer, ihvertfall ikke enda. Det brer seg alltid et smil når jeg slår til med den lille spansken jeg kan.

Uansett, dette var bare en digresjon angående ordet ”vamos”. Nå til de skikkelige greiene..

Har nå innstalert meg hos familien Saavreda i Lima, Peru. En koslig gjeng vil jeg si. Et eldre ektepar og deres tre døtre, eller de har fire da, men den siste giftet seg med en horny nederlender. (Det at han er horny har jeg forresten ingen dekning for å påstå, jeg bare syntes at det var artig å skrive det, for å sprite opp dette innlegget liksom)

Som sagt, er nå innstalert, hva nå enn det betyr. Hvis det betyr at jeg har klart å finne nærmeste nettkafe, burgersjappe og treningssenter, samt funnet ut av hva gaten jeg bor i heter, så er jeg innstalert, eller ”jeg har funnet meg til rette” om du vil. Og her skal jeg være til 28 okt. Så bærer det avsted til La Paz, Bolivia som blir mitt hjem de neste 6 månedene. Gleder meg forsåvidt til det, når jeg endelig klarer å mestre språket vil det ihvertfall gå bra.

Angående det med språket så er det, det første jeg virkelig har lært her nede. På skolen (Hald Internasjonale Senter) sa de at det å kunne språket var noe av det viktigste, ”joda” sa jeg, ”enig i det”. Men så har det seg slik at det er en ting å bli fortalt noe, og lære på den måten, og å oppleve noe, og lære gjennom erfaring. ”Det finnes bare en måte å lære noe, og det er gjennom erfaring”. Tror Paulo Coelho sa noe slikt engang. Smart fyr. Men jeg tenkte ikke over det når jeg leste at han sa det for et år siden, så den kunnskapen fikk jeg egentlig ikke bruk for. Og plutselig er ikke han så smart lenger.

Merker at dette egentlig ikke er noen skikkelig skildring av opplevelsene mine er nede så langt. Skal skjerpe meg. Men har kun vært her i fem dager, så det er selvfølgelig begrenset med hva jeg har å komme med av interessante observasjoner. Men vil prøve meg:
Frokost: Noe ekkelt lage av majs, men brødet og smøret er godt.
Lunsj: Ofte kylling og ris. Fikk noe ekkelt med kalde poteter og en ostesaus engang.
Middag: Litt forskjellig. Vet egentlig ikke hva noe av det har vært.. Seigt kjøtt i dag med en rar salat.
Været: Av og til varmt, av og til kaldt. Om solen kommer frem gjennom den tette skyen av forurensing er blir det med en gang varmere. Tror det er rundt 13 grader, uten at dette kan sies noe sikkert om atm.
Skolen: Har bare hatt språkkurs en dag. Lærte mye. Er redd jeg skal bli oppslukt av spansken, jeg hater å bli oppslukt av ting, men når det skjer er det som oftest av unyttige ting, tegnefilmer eller dataspill f.eks. Skal bli spennende å følge med på utviklingen. Om jeg skulle bli gira på å lære spansk ville det være første gang at jeg interesserte meg for noe som vil ha en overveiende praktisk nytte. Spennende som sagt.
Folk: Som regel små og runde. Litt brune. Langt fler kinesere og japser enn jeg hadde trodd. Men de kan ikke kinesisk og japansk, ganske trist siden jeg mestrer noen ord på de språkene..
Bøker: Har hittil lest to bøker; ”Villdyret” av Tony Anthony, en kristen selvbiografi. Den var ganske bra, har tildels gitt meg et nytt perspektiv på flere ting, blant annet bønn. Bok nr.2 var ”Volvo Lastvagner” av Erlend Loe, og var av en ganske annen karakter. Avsluttet den faktisk minutter før jeg satte meg ned for å skrive dette. Den infridde alle forventingene (store forventninger pga dette var oppfølgeren til ”Doppler” som jeg vil påstå har gitt meg noen av de største latteranfallene jeg kan huske), en meget velskrevet bok med høyst useriøse innslag av digresjoner. Hurra for den boken.

Nok for denne gang. Nå som jeg vet hvor jeg kan være på internett vil nok oppdateringene bli regelmessige, kanskje så mye som annenhver dag. Eller kanskje det er en litt for stor målsettning, får se..

Tror forresten at det i avlukene ved siden av meg foregår litt ekle lugubre aktiviteter. Internettkafeen har nemlig to avlukk og resten er åpent.. Har en mistanke om at det er rom hvor man kanskje titter på pornografisk materiale av ymse slag. Er derfor ikke veldig komfortabelt å sitte på maskinen ved siden av det ene avluket..

Enda en grunn til å stikke..

Det glemte kontinent

2007-09-18T16:43:00.000+02:00

Litt skole blir det også her nede og etterhvert har jeg også fått satt meg inn i landstudier angående mitt praksisland (Bolivia). Det er absolutt et spennende land jeg skal til, høye fjell, regnskog, enorme sletter, eldgammel kultur og en vanvittig ustabil regjering er stikkord som går igjen. Jeg har også funnet ut at ingen av de store mediabedriftene i Norge har ansatte i Latin-Amerika, og at det derfor kommer lite informasjon fra dette kontinentet. Noe som er utrolig trist sett i lys av den utviklingen og situasjonen flere av landene befinner seg i akkurat nå. Vi skal også skrive oppgaver der nede, og jeg håper jeg får muligheten til å besøke fengsler der nede med norske innsatte.

Gleder meg mer og mer til å oppleve deler av dette kontinentet selv!

Mandal city downtown crazy place

2007-09-08T13:51:00.000+02:00

Har nå fått slått meg skikkelig til ro her på Hald Internasjonale Senter. Selv om det bare er for en 6-ukers periode har jeg fått hengt opp både bilder (takk til Katrine) og brann-skjerf. En kamp har det også blitt, 1-1 mot Start i Kristiansand var et ganske skuffende resultat. De lokale pubene og kebabsjappene har også blitt uhyre forsiktig sjekket ut og resultatet er absolutt tilfredstillende. Biblioteket i Mandal er også en veldig fin plass for oss som liker bøker og barnefilmer, og åpningstidene er fantastiske (åpent til kl. 1900). Den lokale kinoen er heller ikke så gale selv om utvalget av filmen ikke er til å skryte av, men det er atmosfære og service i masser. Når det gjelder Sørlandet generelt er det en fantastisk service som jeg sjelden opplever i Bergen.

Den lokale pubbilen!

Hallaien!

2007-08-28T14:40:00.002+02:00

(For de av dere som ikke har fulgt med er jeg med på Act Now, et utvekslingsprogram i regi av Strømmestiftelsen, de første 6 ukene av høsten deltar jeg på et forberende kurs. 3. okt reiser jeg til Bolivia for å herje villt med lokalbefolkningen, dvs: jobbe på et eller flere barnehjem. Bloggen vil jeg oppdatere så mye som mulig, så det er bare besøke bloggen jevnlig...)

Der var vi igang! Jeg starter enkelt og greit med mottakelsen her på Hald og de første tankene mine:

Tanke nr.1: Mange damer
Tanke nr.2: Få gutter
Tanke nr.3: Pene damer
Tanke nr.4: Hvor er maten?

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk mat og drikke (for uten det duger thor ikke) og tingene gikk slag i slag. Etterhvert ble vi også introdusert for de internasjonale studentene som virkelig setter sitt preg på dette høstkurset. Den interkulturelle kommunikasjonen og erfaringen man tillegner seg her er enestående.

Det har nå gått et par uker her og hittil kan jeg bare melde om gode opplevelser og erfaringer. Nivået på foreleserene er høyere enn jeg kunne drømt om, omgivelsene er vakre og de har god pizza her.
Dårlige film- og cd- forhandlere er vel eneste minuset, og kan nok sees på som denne regionens store problem.